Trinny og Susannah presenterer seg som redninga for norske kvinner på norsk motefjernsyn. Selv har jeg mer tro på mamma Northug.
I TV Norge-serien ‘Trinny & Susannah’ møter vi de to stylistene med samme navn, som reiser rundt til norske småbyer og misjonerer timeglassfigur. De gjennomfører sitt «Oppdrag Norge», der norske damer skal få se hvor flotte de kan gjøre seg for mennene sine. For, det er klart, et av Norges fremste samfunnsproblem er at det består av slitne kvinner, med krevende ektemenn, som lar seg forfalle.
«Boy, do we have work to do,» sier Trinny inn i TV Norges kamera og peker rundt i Tromsøs gater. For dette er ille. Her er det damer som har feil BH-størrelse og damer i lysegrønn goretex og rosa joggesko. Damer som ikke er inspirert til å kle seg opp. Damer som har ofra hele den representative stilen sin for å være mødre. Takk Gud og TV Norge for at det kommer et par velkledde chicks fra England og legger ei øm hand over deres skjelvende. Her snakker vi unge uføre som får livet sitt i hakk bare de får framheva midja. Det er jo bare… amazing, ass.
«Jesus Christ,» sier Susannah når hun lukker forhenget til prøverommet. For på den andre sida har hun ei mor som ikke kan å framheve sine gode sider. Tragedien var et faktum da midja forsvant i joggebuksa, men heldigvis fins det hjelp i en engelsk stylist, noen striper i håret og en eyeliner i motefargen burgunder. «Don’t look at your kid, look at yourself.»
Altså. Det er rørende. På samme måte som det er rørende når en hund løper etter et gummibein, fordi den veit den får belønning i form av en uttørka kjeks.
Etter sesongpremieren av ‘Trinny & Susannah’, svitsja jeg over på TV 2s ‘Sirkus Northug’. Der sto May Northug, altså mora til skiløperen, og kutta ned bjørker med motorsag. «Æ hadd lyst te å prøv det, så æ kjøpt mæ ei sag og litt verneutstyr,» sa hun, før hun gikk inn på kjøkkenet og rørte rips med malingsblander. Fordi tre skigutter krever mye syltetøy.
Kontrasten kunne selvfølgelig ikke vært større.
Foto: TV2
Selv innrømmer jeg glatt at jeg i det daglige er mer lik Trinny enn May. Jeg rører ikke et eneste bær. Jeg har aldri løfta ei motorsag, men kan løpe 60-meteren i Christian Louboutins, og jeg veit hvordan jeg skal gjemme mine utfordringer i silke og angora. Det er bare det… at det er ikke det jeg drømmer om om natta. Nå er jeg lei av TV vi skal kjenne oss igjen i, jeg vil ha TV jeg beundrer.
May Northug ville nok aldri latt Trinny og Susannah komme i nærheten av timeglassfiguren sin, men hun har gladelig brukt alt hun tjente for at sønnen skulle ha to par ski til hvert føre i oppveksten. Hun har latt ungene sove ute og knuse et par vaser, og vil aldri ha det så fint at unger ikke kan bevege seg. Hun blir lykkelig fordi sønnene hennes er venner, ikke rivaler. Hun er det vakreste jeg har sett på TV i år, fordi hun er ei ekte norsk bondekjerring, og det er det jeg drømmer om på natta.
De ekte norske bondekjerringene. Det er de som aldri kommer til å glitre om kapp med Dorthe Skappels paljetter på fjernsyn fordi de liker mariusgenseren sin. Det er de som ikke sjekker i speilet om puppene er klare for dagen, selv om Trinny og Susannah ber dem om det. Det er de som ville sett mer fantastisk ut enn oss alle i evening gowns, men som velger å vise seg i fjøsdress. Det er de eneste som gir meg lyst på unger – så jeg kan bli en like god mor som dem. Det er de som hugger den veden ingen andre gidder å hugge, plukker de bæra andre ikke gidder å plukke og hjelper naboen fordi det trengs, ikke fordi det er strategisk lurt.
Og det er derfor jeg elsker dem og heller vil se dem på TV. Med eller uten riktig kløft. Men definitivt med motorsag!
Disclaimer:
Noen vil hevde at min betingelsesløse kjærlighet for Petter Northug har gjort meg ukritisk i denne kommentaren. Jeg vil hevde at mitt fokus på May til tross for sønnens tilstedeværelse heller er en forsterkende faktor. Kommentaren er for øvrig basert på første episode av hver av seriene.
The post Jakten på bondekjerringa appeared first on Oh Chérie.
